Såpa mi~ !!!

Mi mi mi! :3 Jeg har hatt kjempelyst til å starte opp en forumlek her på forummet ganske lenge nå ~ .. og av en eller annen grund så har ett eller annet stått i veien, men nå som jeg endelig har funnet igjen min såpe, så kan jeg bruke den >:3 *legge såpen på en Pidestall* .. Her er reglene;


OK, du har en såpe, og du vil gjerne beholde den. Problemet er at folk er så kreative at de får tak i såpa di uansett, og du vil gjerne ha den tilbake!!

Hvordan spille:

1. Finn en måte å stjele såpa til den personen over deg. Prøv å tenke kreativt og logisk. Hvis du skyter en atomrakett på den, blir den mest sannsynlig ødelagt, så ikke prøv!

2. Finn en måte å beskytte såpa slik at neste poster må tenke kreativt for å få tak i den! =3

Noen åpenbare regler;

- Ikke spis såpa! (Hvis den på noen som helst måte blir ødelagt, må du erstatte den! >:I )

- Du skal beholde såpa, så du kan ha glede av den. Du tar den ikke fra en person for så å sende den til Mars

- Ikke dobbelpost (Lage to poster etter hverandre)

- Prøv å ikke skrive en roman på svare ditt, kan hende det blir ett ork å stjele den fra deg igjen ^^'



Jeg begynner med å grave såpa ned i hagen min og setter en hundegrav på toppen!

Vel, jeg er jo et spøkelse, så da antar jeg at jeg har en spøkelseshund.

Tenker jeg tar en luftetur med den, så jeg går bort for å slippe den ut fra... ehh.. hundehuset. Som nå tydeligvis har flyttet seg!

Skulle du sett! Hunden min er vekk! Men ooo, her var der ett såpestykke istedet! *plukker det opp og putter det i lomma* Da kan jeg vaske min spøkelseshund når jeg finner ham igjen.

*trasker ut på tur*

Helt randomly befinner jeg meg i Oslos gater og møter på Aslak! Vi går oss en tur, og jeg er kjent for å låne tøy av andre og får låne jakka til Aslak.
Men som vanlig glemmer jeg å gi ting tilbake.... (beklager Aslak!)
Men hva er dette her jeg finner i lomma til Aslak? Et såpestykke. Hmm.... Dette vil jeg beholde som en spøk!
Såpestykket befinner seg nå mellom madrassene mine i senga mi

I fortvilelse over å ha klart å miste såpa mi, planlegger jeg en spontantur tur til sørlandet for å besøke venner og familie. Turen går fra onsdag til fredag, da jeg skal på jobb på fredagskvelden. Etter å ha vært en tur innom Arendal setter jeg kursen mot Kristiansand og får overnatte hos Eirin fra torsdag til fredag.
På fredags morgenen finner jeg ikke sokkene mine, og gjennomsøker rommet til Eirin i letingen. Ved en tilfeldighet ser jeg under madrassen hennes og der er såpa. Jeg kjenner den med en gang igjen.

Jeg sier ingenting om den til Eirin, og tar såpa med hjem til Drammen. Her finner jeg en liten boks jeg legger den i , låser boksen og henger nøkkelen rundt halsen min. Siden ingen av dere vet 100% hvor jeg jobber, tar jeg med boksen på jobb og legger den opp på en av de høyeste hyllene bak noen kasser med rørepinner og sugerør :3

Etter å ha bod i Drammen i ett år begynner jeg å savne den lille-store plassen, Så jeg bestemmer meg for å ta meg en tur dit. Når jeg kom dit begynte jeg å bli tørst, men greide ikke bestemme meg hvor jeg skulle drikke.... Tilslutt bestemte jeg meg for å drikke på ALLE barene i Drammen og så begynte ferden. Jeg gikk innom masse steder før jeg kom frem til Pavarotti. Jeg kjøpte meg drikke og satte meg ute der var det kos. Plutselig så jeg ei jente som listet seg forbi med en kasse, Jeg fulgte etter å så at hun gjemte dem opp på en hylle. Og hun gjemte dem bak noen pinnegreier! Dette syntes jeg var merkelig å tok meg turen opp mot kassa.

Kassen var LÅST! Jeg så jenta å så hun hadde nøkkelen, gikk bort og tok nøkkelen og løp vekk. Jeg satte meg midt på Bragernes torg å opnet kassen. DA DA DA DAAAAAA! (Zelda musikken) "Christoffer fant en Såpe" Jeg ble sykt glad fordi jeg har ikke hatt såpe på ett år! Jeg tok toget hjem til Harestua for å være sikker på at ingen skulle finne den. Så gjemte jeg den i puta mi på rommet, satte meg på den å gamet Zelda

Min far har i en årrekke kjøpt en halv elg av en mann på Harestua hver høst. Da har han kjøtt for resten av året. Dette er sant. Nå sist måtte jeg være med fordi å bære de tunge kjøttpakkene til og fra Pappas bil. Dette syntes jeg var grådig kjedelig, så da Pappa begynte å diskutere pris med sin venn trasket jeg av gårde for å trekke litt luft.

Min ferd var ensom og kjedelig, men med ett oppfanget mine ører velkjent musikk. Zelda! Jeg fulgte lyden for å se om jeg kunne finne en spillkamerat. Dessverre kom lyden bare fra et tempel.. nei, vent, et hus. Da jeg anså mine muligheter for spillende selskap som lagt i grus, snudde jeg meg for å gå. Imidlertid ble jeg stanset av en stor hånd på skulderen og en buldrende røst som tordnet "Og hvor hadde så du tenkt deg, din slubbert!?"

Det var en stor mann med mørk hud, rødt hår og hvit kjeledress som hadde grabbet tak i meg. Men han dro meg mot huset fortsatte han: "Sykedag, min Triforce!" Han stappet en stor kurv i hendende mine. "Nå går du og henter ut skittentøyet deres fortere enn svint, ellers skal du bli var på at du jobber for Gænnens Vaskeri!". Nølende gikk jeg inn i tempel... residensen og fikk beskjed om at skittentøyet lå på diverse steder. I det minste fant jeg kilden til musikken- en gutt som spilte Zelda! Som jeg trodde. Da jeg bar ut sengetøyet hans kjente jeg noe skli ut og lande ved siden av meg. Såpestykket jeg fant! Jeg kunne ikke tro det. Skjebnen måtte ha villet dette.

Da jeg kom ut igjen glefset Gænnen "Sju minutter? Klarer du ikke fortere, Aksel? Du er oppsagt!". Dette syntes jeg var helt okei, så jeg tok med såpen hjem til Oslo der jeg besluttet å gjemme den i det høyeste kråkereiret jeg kunne finne. Så kunne vennene mine ha glede av den til jeg plutselig en dag skulle gå tom for Lano.

Jeg følte meg skyldig, og ikke minst slem for å ha stukket av med jakka til Aslak, så jeg bestemte meg for å dra inn til Oslo for å gi den tilbake.
Jeg hadde absolutt ingen anelse om hvor Aslak bodde, og ante heller ikke hvordan jeg skulle finne ut av det. Jeg ble stalker og gikk inn på gulesider.no og skreiv inn navnet til Aslak, og der sto adressen. Men jeg hadde ingen anelse om hvor dette var.

Plutselig! Kom jeg på at google maps hadde oppdatert alle bildene sine, så jeg kunne gå inn dit og se etter huset hans, slik som det ser ut nå. Da jeg skrev inn området i søkefeltet, havnet jeg tilfeldigvis midt oppi noe grums. Jeg zoomet ut og så at jeg var i et tre. Nei, et reir. Et stort reir, kanskje en due, eller en skjære? Nei, en kråke! (Kafka) Og hva mer ser jeg? JO! SÅPESTYKKET! Hvordan har det havnet der?? Jeg zoomet ut igjen og fant både huset til Aslak og treet. Jeg løp fortere enn fortest, og hentet såpestykket.

Denne gangen jeg skal jeg ikke miste den, tenkte jeg. Da jeg dro hjemover tenkte jeg ut gjemmeplasser for såpestykket, og da jeg kom hjem la jeg den på bunnen av undertøysskuffen min, låste rommet og la nøkkelen bak i bukselomma mi.... >:3

Slenger meg med jeg også!

Siden jeg har tilbringet de siste ukene med å spionere på Eirin med å gjemme meg i undertøyskuffen hennes, plukker jeg opp såpen mens jeg ligger sammenkrøket i bunnen av skuffen gjemt under de fargerike BH-ene og trusene til Eirin. Jeg merker først nå at jeg kunne virkelig trengt et bad etter så mange uker med konstant gjemsel. Jeg holder et godt grep rundt såpen og bryter meg ut av undertøyskuffen til Eirin. Jeg hopper ut av soveromsvinduet hennes og stormer mot sentrum. Jeg stuper inn mellom dørene til toget og rekker det akkurat på sekundet. Jeg puster lettet ut med en kald flaske med iste i hånden i det jeg slenger meg ned på setet mitt. Jeg binder såpen til et lite tau og henger den rundt halsen min for nå. Såpen er min og så snart jeg er hjemme skal jeg få brukt den på min svette, mannlige, hårete, kvisete, slimete kropp. MOHAHAHAHA!

Etter at såpa ble så brutalt stjålet fra meg når jeg var på jobb, så hadde jeg ikke den minste anelse på hvor og hvem som hadde den. Så bestemte med for å ta opp kontakten min gamle venn Katia Hiyoubi, som tilfeldig nokk skylte meg en tjeneste. Hun var en dyktig ninja og har mange venner i ninjabransjen som gikk med på å hjelpe meg. Det var hele fem ninja venner + Katia som hadde lyst til å være med på "operasjon såpe". Jeg ble sittende trykt hjemme i Drammen mens, mine ninjavenner reiste over halve landet får å spore opp såpa. Etter en dag raporterte de tilbake til meg at såpa befinner seg på ett direktetog som gå en vei fra Kristiansand til Sibir, og at såpe henger rundt halsen på en forsvarsløs gutt i 20 årene. Siden toget ikke stoppet før før Sibir, får ninjaene låne ett helikopter og får tatt igjen toget rett før den krysser grensa til Sverige. De gjør enkel prosess og gjemmer ett sovemiddel i maten hans når han ser en annen vei, som han spiser. .. Etter han er i sin dypeste søvn, sniker de seg inn og stjeler såpa. De erstatter såpa med en ennen lignende gjennstand, som for Neo sjennes akkurat det samme ut.

Etter det tar ninjaene såpa med tilbake til meg i Drammen. Jeg legger såpa i en veldig tongt kiste med tre låser (så tung at man må være flere får å løfte kista). Så plaserer jeg den i midten av den veldig forvirrende labyrinten ved Gulskogen gård, der jeg lar noen av ninjaene stå ved hver av inngangene og 3 av dem bevokte kisten med såpa. Jag gir den ene nøkkelen til Katia, tar en rundt halsen selv og den siste legger jeg i en safe inne i selve huset på Gulskogen gård. Når jeg planla og satt opp forsvarsverket mitt, sørget jeg spessielt for at ingen andre la merke til eller så hva som skjedde.

Våkner opp i en skog, usikker på hvor jeg er og mumler til meg selv: "Hva skjedde?" Tenker tilbake og det eneste jeg kan huske er at jeg ikke hadde sovet på over én uke. "Jeg må ha kollapset og gått i søvne!" Sjekker nede i lommene mine og selv om jeg ikke finner mobilen min så puster jeg lettet ut når jeg kjenner igjen den familiære formen til gass-lighteren min. Er en smule bekymret men bestemmer meg for å holde motet oppe; "Jeg kan ikke ha endt opp så langt fra Ellingsrud". Vandrer litt for å se om jeg kan komme meg ut fra skogen. I det jeg plukker opp en stor avbitertang jeg får øye på, snubler jeg ned i ett hull i bakken. Da jeg prøver å klatre ut, kjenner jeg at en av veggene gir etter og en underjordisk tunnel viser seg bak jorden som smuldrer opp.

Uten mulighet for å klatre ut, svelger jeg frykten for trange rom og går inn. Etter å ha gått i mange timer, lener jeg meg fortvilt inntil en tilfeldig stein inne i den naturlige hulen. "Luften er klam, veggene er tette, jeg vet ikke hvor jeg er og jeg har ikke spist på jeg-vet-ikke hvor lenge..." Sporer av før jeg snufser og tar opp lighteren. "Jeg kan ihvertfall muntre meg litt opp før jeg får prøve å sove..." Morer meg med en stund med å sette fyr på diverse naturlige gjenstander jeg finner inne i mitt mørke fengsel før jeg snubler over en knuskkjuke. Jeg kvikner litt til og snakker til soppen: "Hvordan kom du deg hit da? Vokser ikke du på trær?" Tar meg til hodet og sukker. "Wow, er jeg ute av det eller?" Stikker den antennelige planten i lommen og fortsetter innover, slepende på avbitertangen, for skvetten til å vurdere å legge fra meg det eneste potensialet våpenet jeg har, med nervene ikke helt intakt.

Etter en liten stund ser jeg lys og bestemmer meg for å bruke det tunge verktøyet til å poke hullet det kommer lys fra, nesten tom for krefter etter uviss tid med mangel på mat. Skvetter bakover i det en haug jord og ett tau med en gripeklo festet til det faller ned foran meg. I tvil på å tro det jeg ser, stirrer jeg opp og hyler nesten i forskrekkelse i det en svart-bekledd person faller med hodet først, rett inn i verktøyet jeg har sluppet. Svelger tungt når jeg skjønner at personen er i svime. Personen nekter å komme til bevissthet og jeg bestemmer meg fort for å bruke tauet til å komme meg ut ved å feste det til bakken, to meter over meg.

Da jeg er oppe ser jeg enda to personer med svart på seg. Idet jeg skal til å si ifra til dem om personen, som jeg jeg antar er deres venn, kaster en av dem en skinnende gjenstand i mot meg. Jeg gjenkjenner den fort som en slynge med to metall-kuler i enden. Jeg hopper fort opp over slyngen rett før den skal til å surre seg rundt bena mine og griper febrilsk i lommene mine. Kaster den oppsmuldrende soppen, som jeg har lagt i en liten papirpose (i hånd størrelse) mot de to og slenger gass-lighteren like etter og lukker øynene i det soppen slipper ut et lite hav av flammer. Helt sikker på at det må ha vært nok til å slå eller skremme hvilken som helst vanlig person i svime, blir jeg lamslått da de to bare rister lett på hodet for å fjerne svimmelheten forårsaket av heten.

Bannende til meg selv, tenker jeg på at det var dumt å la tangen ligge igjen. Jeg griper tak i tauet med gripekloen og skal til å kaste den for å binde de fiendtlige fremmede. Idet jeg kaster tauet, snubler jeg i slingen, som surrer seg rundt høyrebenet mitt. Ved ett slag av hell fester den seg i en gren i ett tre over meg og jeg rekker akkurat å heise meg opp idet mine "motstandere" kaster seg over stedet jeg sto for bare sekunder siden. Grenen lager en underlig knekkelyd og jeg lager en forbauset lyd idet slingen med de to metall-kulene (som ved nærmere undersøkelse var jern) etterfulgt av meg krasjer oppå de to som nå er besvimte.

Usikker på hvor energien egentlig kom fra, skjelver jeg mens adrenalinet fortsatt henger igjen i kroppen. Jeg ser til venstre og gisper idet jeg ser en kiste med unødvendig mange låser. Går fort tilbake og bruker kloen til å heise opp det tunge verktøyet fra hullet. Plukker opp den ene personen (som viser seg å være en kvinne) sin mobil idet den ringer og legger på. Smiler litt for meg selv når jeg ser at det står Lilje på skjermen. Bruker den til å ringe min far meg jeg bryter opp låsene på kisten. Svelger litt, redd for at jeg gjør noe galt, men fortsetter akkurat som om det er en merkelig kraft som drar meg mot den. (Jeg velger å skylde på nyskjerrigheten) Da jeg er ferdig med alle låsene, plukker jeg opp innholdet, som er en såpe. "Hva?" Forvirret over den ekstreme sikkerheten på såpen, legger jeg den i lommen, mens jeg ber min far om å hente meg. "Hvor er du, da?"

Jeg blunker og skjønner at den lille detaljen hadde blitt glemt. Ved hjelp av onkel Geirs bil og hans flotte "spore-mobil" GPS finner de meg fort. Etter masse stress og slikt, sier pappa at jeg godt kan trenge en pause etter å ha vært borte i ett helt døgn. Han ber meg ringe Chris, min beste guttevenn og det går ikke lenge før jeg er i Versailles etter en lang flytur. "Ta deg en pause og dra til han. Det trenger du." hadde pappa sagt bare noen timer før. Smiler når jeg endelig, etter å ha lagt såpen i en safe i kjelleren til Chris, kan legge meg i seng. Jeg kan ikke helt forklare hva det var som drev meg til å bli så overbeskyttende ovenfor ett stykke såpe, men orker ikke tenke mer på det og glir inn i søvn til lyden av Chris sin lette snorking, endelig rolig og bekymrings-fri.

^^'

Ett av mine opptil flere side-prosjekter er okkulte ritualer. Som et ledd i mine studier sporer jeg og et departement på 18 personer etter paranormale fenomener i byen. Nylig har vi tatt inn lesninger om et mystisk objekt som har vært på vandring. For å underforske har jeg, sammen med en postkogniker forsøkt å lokalisere dette objektet og konkludert med åkunne dokumentere sterke signaler fra en kjeller i et boligstrøk mot den ene kanten av byen.

Vi vurderer først muligheten om å bryte oss inn, men en annen fløy i departementet opplyser oss om en bindeformel som kan lokke objektet over til oss ved mystisime uten å legge igjen synlige fysiske spor på innbrudd. Vi tegner opp en sirkel og ringer inn et par kolegaer ifra den seremonielle avdelingen til å hjelpe oss. Omsider får vi manet fram objektet som har form som en såpe.

Postkognikeren forteller meg at objektet har vandret fra person til person, og det er ikke vanskelig å fatte ettersom vi alle registrerer den dragende kraften objektet gir fra seg. Her trengs det nærmere analyse til. Vi forsegler såpen i en lommedimensjon og reiser tilbake til departementets institutt for å bedrive nærmere analyse av den der.

Jeg som er en eventyrer har fåt hørt om en fantastisk oppdagelse av et underlig objekt og som den heldig grisen jeg er bodde jeg i nerheten av dette forsknings anlegget som hadde påstått at de hadde funnet denne tingen.
jeg begynte min vanlige spaser tur og fikk kommet meg bort til bygningen.
etter en større granskning av huset merket jeg at det lå en mystisk men forstyrrende stemning over stedet, som jeg selv viste så fantes det jo ikke noe som kunne forklare dette så jeg valgte å ignorere det.

når jeg tok meg fram til hovedingangen så jeg det sto to vakter der men så kjent som jeg var i nabolaget så slapp de meg inn.
inredningen var sån kontor stil men det mest interesange ved dette stedet var at jo nermere forsknings labben jeg komm jo sterkere ble denne følelsen jeg hadde ignorert. den forvandlene følelsen som dro meg nermere og nermere noe som ble et mål.

etter å ha gått ned noen trapper og igjennom noen korridorer endret utseendet seg momentant og dramatisk fort, jeg var nå kommet inn i en grotte lignene hule som luktet rart. stanken minnet meg litt om løk ånde med ekstra mye aftershave men det fikk bare være, jo lenger inn i denne tunellen jeg gikk jo sterkere ble lukten. og helt i enden var den kilden til lukten.

alt jeg så var en stoor man som spiste på et løk smørbrød, men bak denne mannen var det interesanget, han sto nemmelig og voktet på en portal som førte til et sted.
jeg klarte på en eller annen måte og lure meg forbi denne mannen og tokk meg inn i det ukjente.
veggene rundt meg forsvant og jeg befant meg i et mørkt romm fujlt av undertøy. plutselig lyste det opp en gjenstand og jeg fant ut samtidig at jeg befant meg i en univers ting og forran meg svevde det en såpe.
jeg som ikke hadde sett en såpe før tenkte at jeg var heldig som fant en sånn skatt som dette.
på vei ut fant jeg ikke vakten og gikk hjemm med såpen.

det var nå tid for å gjemme såpen og gjemte den i skitten tøys kurven på badet siden den aldrig blir tømt

I forvirring og fortvilelse over at såpa nokk en gang hadde blitt borte, setter jeg meg ned og gjorde en hel del research over hvem som har hatt såpa og hvem den hadde vært innom. Etter en stund klarte jeg å finne ut av en avgjørende fakta. Såpa har til nå bare vært innom medlemmer av polystudio, og kommer mest sannsynlig å fortsette med det. (sjokkerende nokk)
Siden julen begynte å nærme seg, fikk jeg en fantastisk idee. Sist jul lagde jeg en gave til hver av medlemmene i poly, som jeg sendte i posten.
Denne julen skulle jeg ikke være noe dårligere, så jeg starter å utvikler en liten digital såpe oppsporer, som jeg legger i hver av trolldeig figurene jeg lager til hver av medlemmene. 10 desember sende jeg pakkene og 24 desember begynner en liten rød lampe å lyse, på min såpeoppsporermottaker. Her står de nøyaktige koordinatene for hvor såpa befinner seg.
På julaften kveld kler jeg med ut som en julenisse for ikke å vekke oppmerksomhet, og klatrer umerkelig inn gjennom ett vindu. Fra stua hører jeg tydelig julemiddagslyder så sniker meg i motsatt vei, og havner inne på ett bad. Såpeoppsporermotakeren min peker mot skittentøyskurven, og etter en liten stund graving finner jeg såpestykket. Jeg lister meg ut igjen uten at noen merker det og kjører i full fart hjemover mot Drammen.

Etter litt mer research kommer jeg fram til at ingen steder i nærheten er trygt å gjemme såpa. Så søker litt rundt på internett, og finner en tutorial som forteller hvordan jeg kan åpne en portal til en annen fictiv verden. Etter å ha åpnet portalen og gått gjennom den, finner jeg overasket ut at jeg har tatt selv form som en lyselilla pegasusponni. Dette synes jeg passer bra for å ikke vekke mistanke. Jeg flyr i retning Everfree Forest og gjemmer såpestykket i ett låst blankt skrin, og legger den inn i en mørk hule full av skumle monstre.
Nøkkelen gir jeg til Rainbow Dash, som lover meg å passe på den like godt som et signert diplom fra the wonderbolts.

Etter én uke i Versailles kom jeg hjem med mørke tanker som kretset rundt såpen og hvordan den hadde kunne forsvunnet slik i løse luften. Dagen etter at den hadde forsvunnet så kunne ikke Chris huske noe som helst om en såpe, så jeg konkluderte at det bare er noen få som kunne huske såpen og dens eksistens utenom akkurat da de så den. Med andre ord ett ganske bokstavelig eksempel på ordtaket ”Ute av synet, ute av sinnet.”.

Med dette i tankene hadde jeg heller ikke greid å få ut av tankene nettopp hva jeg hadde sett i mobilen jeg så freidig hadde lånt da jeg skulle komme meg hjem. Etternavnet til kvinnen jeg antok var leder-ninjaen var nemlig det samme som ingen ringere en den herlige Lilje. Skjønn, from og ganske så mild, men med en ganske så lur side ved seg. – Har hun noe med dette å gjøre, tro? – Tenkte jeg da jeg satt på sengekanten min og stirret ned Chunji på min Teen Top plakat som var så fint hengt opp i en svart ramme på min grønne vegg.

Jeg humret stille for meg selv og bestemte meg for at det ville være en ypperlig idé og få plassert en liten krystall-kule hjemme hos henne, dersom jeg kanskje hadde rett angående linken og den skulle dukke opp hos henne. Jeg følte meg litt luskete, men tenkte at det bare fikk være. Det var bare noe med den såpen som måtte undersøkes og jeg kan vel med trygghet si at selv om jeg kan kontrollere min nysgjerrighet ganske bra… Så gjør ikke så mye om jeg lar være av og til. Jeg sender den med snøuglen min Vinter og hun kommer tilbake ganske så kry over en flott utført jobb… Ja og godbiter da. Ikke så lenge etter så viser det seg å være til nytte.

Lilje hadde nemlig greid så flott å finne ut at ikke hadde den vært hos flere enn bare meg, denne såpen hadde faktisk rotert iblant Polyanere. Julen nærmet seg og jeg snuste opp Liljes smarte såpe-oppsporer oppfinnelse. Jeg la min umiddelbart i is slik at den ville holde seg i standby mode og oppføre seg som om jeg ikke var den som hadde såpen – til og med dersom jeg faktisk skulle få tak i den. En ettermiddag da jeg følte at noe var på ferde og derfor bestemte meg for å sjekke krystall-kulen kjapt. ”Å, Celestia, Luna, Arceus og alt det der.” Jamret jeg i ett øyeblikk, da Lilje fant fram en tutorial til hvordan å åpne portaler til fiktive verdener.

Jeg var mer enn en smule bekymret for at det ville bli Zelda hun skulle velge og ble derfor lettet da det viste seg å være universet fra ”My little pony: Friendship is Magic.”. Jeg hadde hatt en lang diskusjon med meg selv om det virkelig var nødvendig og snappe opp denne etterlengtede ”Såpe-stykket” under min gode venninnes nese, men bestemte etter hvert at jeg kunne beholde den så lenge hun trodde den var skjult og trygg og muligens levere den tilbake når jeg i ettertid forhåpentligvis hadde blitt klokere på den. Jeg tok med meg tryllestaven min og satte meg på min Nimbus 2001, flygende så kjapt jeg kunne til Lilje så jeg kunne følge henne inn portalen.

Jeg gjorde så og deiset rett i bakken da en underlig transformasjon faktisk gjorde meg til min Ponysona Melodic Wing. Jeg blunket ett par ganger og lurte febrilsk på hvordan jeg skulle greie å holde tryllestaven med hover, men det hinderet ble fort overkommet i løpet av ett par minutter. Jeg skyndet meg i hennes yndige fotspor *Host* jeg mener, hov avtrykk og brukte Forglemmegei formelen på Rainbow Dash og tok nøkkelen fra henne så kjapt jeg kunne med portalen i tankene. Jeg fikk hjelp av Zecora til å finne skrinet og kommer meg helskinnet ut av den meget uhumske hulen ved hjelp av ett mektig pokerfjes som skremte vekk de fleste skrømt som befant seg der.

Hun sa til meg dog at noe luktet muffins og at jeg skulle ta hennes råd og vokte meg for såpestykkets krefter. Eller… Det er det jeg tipper det betydde. Hun er ganske mystisk av seg. Jeg nikket til henne og fløy så fort at man nesten skulle tro at jeg var ute etter å lage en ”Sonic rainboom”, men nei, jeg ville bare hjem til min egen dimensjon. Da jeg var vel fremme forvandlet jeg såpens ytre til formen av en smaragd og tok internettet til bruk og påkalte Rouge fra Sonic sitt univers. Hun lovet og passe på edelstenen og forsvant fornøyd tilbake til sitt lille hjem i sitt eget univers. (Jeg fikk en autograf fra henne og Shadow ^w^ )